Reunion

Jeg tror tiåret vi har bak oss vil bli sett på som starten på en periode der vi ser mer og mer bort ifra landegrenser. Jeg håper det neste tiåret vil bli en periode der vi i mindre grad forbinder «identitet» med »nasjonalitet». Jeg vet at det finnes mennesker som i aller høyeste grad tenker sånn allerede. Eric Whitacre er en slik person. Han har nemmelig gjort dette:

Selv om dette ikke er den første videoen i slik stil, er det én av de bedre. Noen som har brukt det samme mediet/metoden til å promotere seg selv, er en Japansk gruppe med sangen «Hibi no Neiro» (Tone of everyday). Et stykke behagelig visuelt kunstverk:

Jeg tror at årene 2010 til 2020 vil tilhøre de som finner nye måter å binde verdens individer sammen på. Som finner nye måter å samarbeide på, tross lokalisering, språk, interesser, kulturer og vaner. Evnen til å  planlegge resultat man ikke fullt ut kan styre veien til, er en evne som kommer mer og mer til syne når «vi» ikke lenger er begrenset av tekniske hjelpemidler. Viva la Sosiale Media!

De som laget videoen under, har skjønt noe som mange andre ikke har gjort. Og fått til å vise det på en veldig fin måte.

Stand By Me | Playing For Change | Song Around The World from Concord Music Group on Vimeo.

Igjen en stor takk til NRKBeta for tipset til videoen øverst i posten.

Min type statistikk!

Listen over olympiske medaljer pr. millioner innbyggere:
1. Norge 4,73 medaljer pr. million innbyggere
2. Østerrike 1, 91
3. Sverige 1,17
4. Sveits 1,15
5. Slovenia 0,97
6. Finland 0,93
7. Latvia 0,89
8. Canada 0,76
9. Estland 0,74
10. Kroatia 0.67

Slik står det å lese på dagens dagbladet.no . Statistikken er  hyggelig lesning for oss, og er nok for utklassing å regne. Ingen tvil om at vi har hatt (nok) et bra vinter-OL, og for oss som så frem til to uker med oppturer, nedturer, glede og en styrket nasjonalfølelse, fikk vi akkurat det vi ønsket. Vi kunne selvsagt ha vunnet mer. Vi kunne fått en historisk Marit Bjørgen om hun hadde tatt gullet på 3 mila og blitt verdens mestvinnende OL-utøver i en og samme olympiade. Vi kunne plassert Ole Einar Bjørndalen trygt på toppen som tidenes OL-utøver, og latt Bjørn Dæhlie innta en sterk andreplass med statistikken 8-4-0. Vi kunne ha oppnådd dette, men jeg er vel egentlig fornøyd likevel.

For vi fikk Vancouver’s dronning og mestvinnende utøver med Marit Bjørgen. Vi fikk Petter Northug som den mestvinnende på herresiden. Vi fikk langrennsjentenes gull på stafetten, og det er 26 år siden sist! Vi fikk se «Pølsa» der han hører hjemme: blant de beste! Vi fikk glede oss over Tora Bergers avslutning på sitt 10-årsprosjekt om å ta gull. Og for min egen del så fikk jeg spenning til siste runde i curling! For bare å nevne noen høydepunkt, det er mange flere.

Men hva hadde vel disse seirene vært om det ikke var for noen nedturer og litt rivalisering? Magnus Moan som gråtkvalt ser medaljesjansene forsvinne grunnet urettferdige hoppforhold. Hviterusslands Leanid Karneyenka som gikk tidenes løp for et land som ikke har vunnet mye, og som noen få meter fra medalje går feil! Det finnes nok ikke mange som var urørt av Karneyenkas skuffelse når han oppdager hva som har skjedd. OL er intenst slik, fordi «alle» ser på. Tapene blir bitrere og seirene blir søtere. Og oppgjøret når rivalene møtes gir en ekstra dimensjon: Bjørgen og Kowalczyk side om side på oppløpet setter en ekstra spiss på spenninga. Christoph Sumann som uttaler etter stafetten at han nekter å gå mot Ole Einar Bjørndalen i flere stafetter, for Bjørndalen slår ham alltid. Han sier det på en kameratslig måte, de kjenner hverandre tross alt.

Takk til Canada som har arrangert et flott OL, feilene synes stadig lenger borte. Takk til utøvere som viste stor sportsånd, pågangsmot og jernvilje. Takk til NRK som gjorde sitt til at alle kunne følge med på akkurat sin favorittsport. Og ikke minst takk til den Norske kontingenten som gjorde OL til det høydepunktet det var. For oss Nordmenn og -kvinner.

Positivitet

Tidligere denne måneden skrev jeg et blogginnlegg om Thomas Moens plan om å samle folks forskjellige budskap i en video. Uten å legge føringer for hva dette budskapet burde være, viser det seg at de aller fleste vil prøve å gi deg en positiv dytt i ryggen og fortelle deg at ting går stort sett bra uansett. Trenger du et lite boost i hverdagen, sett på filmen under, len deg tilbake og nyt det. Budskapet mitt kom desverre ikke med, men det blir ikke (mye) dårligere av den grunn ;)

Musikk: Mew – Comforting Sounds

En backup av livet ditt?

Dersom du synes at ordet datalagringsdirektivet (forkortet DLD) er langt, tungt og kjedelig, ja da har du nok helt rett. Som EU-direktiv generelt er dette noe vi nordmenn flest ikke orker å sette oss inn i. Så la meg gi en kjapp oppsummering av hva dette direktivet inneholder:

  • All informasjon rundt fasttelefoni, mobiltelefoni, SMS/MMS, internettbruk, e-post og IP-telefoni (altså ikke innhold i disse, men detaljer som hvor du er, til hvem, hvor disse er, når, fra hvilket utstyr etc) vil bli lagret av leverandørene
  • Politiet, ikke leverandørene, har tilgang til disse dataene i 6-24 måneder

Direktivet er et ledd i kampen mot terror, og har også kommet godt til nytte i saker med digitale pedofili-nettverk.

Diskusjonen i Norge i disse dager går på hvorvidt staten skal vedta å innføre dette EU-direktivet, med en lagringstid på 6 måneder.  AP vil gjerne innføre dette, men SV og SP tok ut dissens og AP må nå høste støtte hos de andre partiene for å få innført dette direktivet. Mange har engasjert seg sterkt, spesielt mot direktivet, og den 3. november 2009 så organisasjonen stoppdld.no dagens lys.

Personlig synes jeg det er viktig at vi gir myndighetene de verktøyene som trengs for å effektivt bekjempe og forebygge kriminalitet. Men der det er viktig å se på nytt regelverk, er det også viktig å ikke bli blind. Georg Apenes siterer den russiske revolusjonskritiker Eugen Samjatin som allerede på 20-tallet skrev:

«Den eneste måten å befri mennesket fra forbrytelsene på er å ta fra det friheten»

For det er jo ikke slik at myndighetene ikke kan stoppe kriminalitet (eller i det minste finne alle skyldige og straffe dem), det er bare det at det blir fjernet så mye personlig frihet i samme slengen. Det er blitt skrevet mye som berører denne tematikken, fra George Orwells bok «1984»  fra 1949 og til en av de nyere filmene «Minority Report«.

Dersom argumentet for å innføre DLD er  »Det er viktig at alle kriminelle blir tatt», så hvorfor stoppe der? Man kan tenke seg et system der alle innbyggere i Norge har en ankel-lenke som registrerer hvor de er. Slik kan man f.eks. raskt finne ut hvem som voldtok noen i en park eller ranet den 7-11-butikken. Men ingen grunn til å stoppe der, man kan selvsagt finne ut om rans- eller voldtektsmannen hadde noen venner i nærheten, eller «medhjelpere» som det heter. Og skulle det vise ser at noen har fått av seg ankel-lenken? Ja, da vet du hvem som var rundt slik at det er enklere å finne vitner som ikke har lyst å stå frem.

Du synest kanskje at sammenligningen er i drøyeste laget? Langt derifra, DLD kommer til å bli en ankel-lenke for ditt digitale liv. Som i eksempelet over vil DLD samle inn all den informasjonen som skal til for å kartlegge hva du gjør i din digitale hverdag. I tillegg til alt dette vil din nøyaktige posisjon bli registrert, om du brukte en iMac på ditt trådløse nett eller en iPhone, når på døgnet du var oppe og surfet og alle andre ting, bortsett fra det faktiske innholdet i kommunikasjonen. Dette er mye mer informasjon enn det som innhentes i dag (se nederst i den artikkelen) til fakturering og mye lenger tid enn man har lov å holde på opplysninger i dag.

Innføring av DLD vil føre til et paradigmeskifte der vi går fra å anta at alle er uskyldige før det motsatte er bevist, til å kartlegge livet til alle for å motbevise at de er skyldige.